The Voice. Ikke akkurat mitt favorittprogram, nei. Men i nøden spiser fanden litt av hvert. Et jubilerende danseband har okkupert statskanalen, og da må man finne på noe annet. Halvgamle popkarer med hockeysveis og helsefarlig BMI er over grensen og utenfor enhver komfortsone på fredagskvelden.
Men tilbake til The Voice. Jeg følger ikke så nøye med, men observerer at det i kveld foregår en form for parallellslalåm. To og to synger mot hverandre, før en jury med monumentalt selvbilde sender den ene hjem. En utrolig konkurranseform, som du antakelig må være ansatt i en kommerskanal for å ha fantasi til å finne på.
Selv føler jeg meg ikke utstemt, men derimot oppstemt. Min kjære vartet opp med pinnekjøtt, øl og akevitt da jeg kom jeg fra jobb i kveld. For en start på helga! Verdens snilleste kone!
Og i morgen blir det tur til Tæla. Livet har absolutt sine lyse sider. Så lyse at jeg faktisk greier å mobilisere enn viss empati for disse stakkarane som nå kjører parallellslalåm i The Voice.
God helg!
FINTENKJARPLASSEN 
Aner her muligens en smule prinsipiell motstand mot «å konkurrere innen musikk».
Enda det jo er noe man har gjort til alle tider. I MGP var det lenge såkalte obligatoriske nummer som måtte fremføres. Samme systemet hadde man også i tidlige årganger av Trøndersk Mesterskap. Og hvis det først skal konkurreres er det at to vokalister samtidig synger samme sang en helt utmerket måte å få frem forskjeller på.
Det er svært høy kvalitet på prestasjonene til deltakerne i The Voice og lydproduksjonen er også av helt ypperste klasse. På begge disse punktene synes jeg programmet overgår f.eks. «Beat for Beat», selv om det der er mere profesjonelle artister som deltar. Og bak kulissene, bak et muligens monumentalt selvbilde, klarer programlederne å gjøre en svært profesjonell jobb med låtvalg og arrangement.
Finstemm oppstemtheten. Hils og god helg!
LikarLikar