Etter å ha hanglet i over to måneder, kom jeg i dag til den erkjennelse at jeg måtte ta en tur til doktoren. Spesielt den siste uka har vært mindre bra. Jeg var rett og slett skitlei av å være sjaber.
Jeg er ikke av dem som trør ned dørstokkene hos legestanden. Så om telefonen til legekontoret i dag var et lite skritt for menneskeheten, var det et sjumilsteg for meg. Menn skal helst ikke ringe doktoren før de er halvdøde. Og jeg var ikke der. Men mild påvirkning og rettleiing fra min beste halvdel gjorde utslaget.
Hele besøket på legekontoret gikk for seg på det mest høviske vis. Blodprøvedamen stakk så skånsomt som bare det, og legen var ikke voldelig. Tvert om, en trivelig kar. Diagnosen var imidlertid av det diffuse slaget: Det er ikke noe som feiler meg. Jeg er bare dårlig.
Syk, men ikke dårlig. Jeg er nesten stolt. Det kan da ikke være mange som kan smykke seg med en slik diagnose,
Noen i min nærmeste sfære mener at jeg har jobbet for mye i det siste. Avis og Søyådalsbok, kombinert med dårlig form og høyt paracetinntak har gjort noe med kroppen, blir det påstått. Jeg avfeide hele teorien som sludder, inntil jeg to netter på rad strevde med feberfantasier om Stor-Ola Ytterholta.
Det er boklansering under Vårsøghelga. Gratis inngang.
FINTENKJARPLASSEN 