I skodde og snøfokk

Etter ein lang hyttesesong sit ein att med mange minne. Eg skal fortelje ei lita historie frå påskeveka. No i ettertid er også denne hendinga eit triveleg minne, som eg til overmål kan humre av. Men akkurat da kroppen trua med å gå i streikemodus, satt vel ikkje smilet spesielt laust…

Måndag i påskeveka vart det brått Tæla-tur. Skutertransporten stranda p.g.a. skodde palmesøndagen, og avtalen var at Gunnar skulle prøve til att så fort tilhøva tillet det. Allereie dagen etter var det fint, og det leid ikkje langt ut på føremiddagen måndag før Gunnar ringte og sa at all proviant og diverse anna utstyr var på plass inne i uthuset. I tillegg sto ein haug med vedsekkar på verandaen. Verkeleg godt nytt var det. Men eg måtte altså kome meg opp på Tæla i løpet av kvelden for å få varene inn i hytta.

Denne dagen kom eg til å gjere meg skuldig i alle fall to store feilvurderingar.

Den eine var at eg ikkje passa klokka. Mørket skulle etter kvart bli ei utfordring. Det kjem eg attende til.

Før eg starta på turen var eg innom mor mi, som på sedvanleg vis serverte middag. Denne dagen slo ho til med svineribbe (jula varer som kjent til påske). Det var her det fatale, den største feilvurderinga, skjedde. Eg åt som om det var julaftan, og tenkte ikkje på at eg hadde ein krevjande skitur opp Kvennbøliene framfor meg.

Straffa vart hard. Eg la optimistisk i veg frå Hyllbakkan i skyminga, men allereie etter femti meter kom nedturen. Eg måtte ta pause. Etter femti meter! Kroppen var tung som bly. Ingenting fungerte, bortsett frå funksjonar som eg på det tidspunkt helst hadde sett at låg i dvale. Fjøsstell no? Nei! Eg støtta meg på stavane og sa høgt til meg sjøl: «Du er ein idiot. Dette er sjølmord».

Etter dette motiverande utbrotet beit eg tennene saman og karra meg vidare. Det vart mange stopp opp lia, men til slutt var eg oppe på bruna.

Da kom mørket – mykje fortare enn eg hadde rekna med. I tillegg seig skodda på, og det var snødrev i lufta. Eg har gått mykje i mørket i dette terrenget opp gjennom åra, og eigentleg er slike turar svært trivelege. No var situasjonen noko meir tvilsam. Kuldegrader, mørke, minimalt med sikt, is under fellene og ein kropp stinn av ribbefeitt gjorde at hjernen i ein brøkddel av eit sekund pensa inn på tanken om å snu. Men det vart med det korte glimtet. Fram til hytta skulle eg.

Redninga vart den nye hovudlykta, som eg mirakuløst nok hadde hugsa på å ta med meg. Oppover det vi kallar Dompene kunne eg av og til sjå dåra etter meg og Mette frå dagen før. Så det gjekk framover, om enn svært sakte. Med jamne mellomrom slo eg av lykta. Når eg gjorde det, kunne eg så vidt skimte konturane i terrenget.

Motet steig. Den siste halve kilometeren var det rett nok så tett snøfokk at eg måtte slå av lykta. Eg såg praktisk tala ingenting. Men det hjelper å vere kjent. Magekjensla er eit godt kompass. Så til slutt var eg framme.

Det er så rart med det. Når ein har fyrt opp, vaska seg, fått på tørre klede og kanskje til og med lunka på med ein konjakk ved sida av kaffen, så er alle strabaser gløymde. Ja, eg kjende meg reint så karravorinn og tilfreds der eg satt framfor omnen. Hadde huldra kome, skulle ho jammen ha fått ein liten konjakkskvett ho også.

Men det kom ingen. Her kan eg legge til: Det trudde eg det skulle gjere ein sein, mørk kveld for nokre år sidan. Eg satt åleine under parafinlampa og løyste kryssord. Plutseleg gjekk døra opp, før ho like brått gjekk att igjen. Det var sikkert vinden… Eller huldra. Sanneleg om eg veit.

Eg var sittande lenge oppe, denne måndagskvelden i påskeveka. Ein skal ikkje sove bort sommarnatta, heiter det. Men ei litt barsk marsnatt på Tæla er heller ikkje å forakte, så lenge ein trivst godt i eige selskap.

Eg beundrar karar som Peder Bru’n og andre fjellfantar, som verkeleg gjorde eremittlivet til ein livsstil. Peder budde i mange år på ei seter inne i Søyådalen. Han hadde nok ymse opplevingar med ver og føre på tur til og frå dalen. Og tilværet på setra var ikkje noko latmannsliv.

Eg er ingen Peder Bru’n. Han spela i ein heilt annan divisjon som fjell- og friluftsmann. Men når mørket og snøstormen omsluttar meg oppe på Tæla, trur eg faktisk at eg kan kjenne litt av kva krefter det var som dro Peder og andre likesinna ut i villmarka.

Det enkle er ikkje alltid det beste. Å kjenne at ein er til, at livet lever, er ein rikdom.

Og svineribbe? Det er julemat – ikkje turmat.

Kommenter innlegget