Et glimt av levd liv

Sammen med min beste halvdel tilbrakte jeg nylig drøye fire døgn i Lisboa, som er så full av sjel, kunst, kultur og historie at det kjennes på kroppen. Her finner en alt – fra metropolens travelhet til nesten to tusen år gamle klosterruiner.

Jeg og Mette forelsket oss i den historiske bydelen Alfama. Her, i strøket som var det eneste som unngikk ødeleggelse da Lisboa ble rammet av et jordskjelv i 1755, har tiden stått stille i flere hundre år. I dette sjarmerende virvaret av bratte gater, smug og bygninger i alskens fasonger er det at gamlemor holder til.

Vi oppdaget henne fra vindusbordet vårt på restauranten Alfama Cellar. Mens vi spiste dukket hun plutselig opp i døråpningen tvers over gata for å hente inn klesvasken sin. Tørketrommel er antakelig ikke den mest brukte husholdningsartikkelen i Alfama. Det henger klær til tørk oppover alle vegger og på hver en balkong – over alt.

Jeg vet ikke hvor mange ganger den gamle damen viste seg i døråpningen i løpet av måltidet vårt. Men det var ikke få. Først ble klærne hentet. Senere var hun stadig der for å ta en kikk på livet utenfor leiligheten. Hver gang i den samme foroverbøyde posituren, Og i lavmælt samtale. Med seg selv.

I smug tok jeg et bilde gjennom vinduet. Med et stikk av dårlig samvittighet, faktisk. Jeg er ikke så sikker på om hun hadde likt å havne på Facebook og i Aura Avis. Samtidig var det noe med hele scenarioet som tilsa at dette bare måtte foreviges. Så for å ha sagt det: Jeg publiserer ikke bildet for å sette damen i noen gapestokk. Tvert om. Jeg gjør det med ydmykhet og i respekt for et medmenneske som med sitt blotte nærvær fikk meg til å tenke.

Mange spørsmål begynte å kverne inne i hodet: Har gamlemor noen som kan se til henne, eller lever hun i total ensomhet? Hva heter hun? Hvor gammel er hun? Er hun veldig fattig? Har leiligheten hennes i det hele tatt vinduer? Er hun senil? Hvilket liv har hun levd? Har hun barn? Er hun enke?

Ja, tenk om hun kunne ha fortalt. Jeg er sikker på at det ville ha vært litt av en historie om levd liv. Om en tilværelse fjernt fra vår hverdagsvirkelighet. En påminnelse om at verden er full av kontraster, og at det går an å ha et rikt liv uten at de materielle rammene er av norsk standard. Ja, det er jeg sikker på.

Svar på mine spørsmål får jeg aldri. Ferieopplevelsen skal jeg imidlertid bære med meg. Jeg takker deg du gamle, for at du lot meg møte deg. Uvitende er du om at du ble mitt helt spesielle minne. Måtte livskvelden din – hvor mye klokka nå måtte være – bli fredelig og fin. Jeg og Mette har tenkt å besøke Lisboa igjen. Står du i døråpningen da?

(Først publisert som lørdagskommentar i #AuraAvis 21. mai 2016)

#Lisboa #Portugal #reiseliv