I min kommentarspalte i Aura Avis drodlet jeg sist lørdag litt rundt fenomenet tid. Om kampen mellom den korte og den langsomme tiden. Siden det er skuddårsdag, kan epistelen passe her på Fintenkjarplassen:
For femten år siden ga Thomas Hylland Eriksen ut boka «Øyeblikkets tyranni». Den har beklageligvis ikke gått ut på dato.
Tvert imot, Hylland Eriksens budskap er mer aktuelt enn noen gang. I 2016 løper folk fortsatt om kapp med en tid som bare går fortere og fortere. Aller helst skulle vi ha vært flere steder samtidig. Når vi endelig tar oss tid til noe, tenker vi som oftest på at det var noe annet som heller burde ha vært gjort. Det som skal skje snart, gjør det vanskelig å konsentrere seg om det som skjer nå. Dårlig samvittighet er en av vår tids mest vanlige livsstilssykdommer.
Thomas Hylland Eriksens bok, som jeg har vært innom en gang før i mine lørdagsskriverier, er full av eksempler på hvordan vi er havnet i en tilværelse der alt akselererer, der den korte tiden slår den langsomme i hjel, og der moderne teknologi sørger for at selv det minste tomrom fylles med en eller annen form for innhold. Vi tåler ikke stillheten, og vi mister besinnelsen hvis PC-en bruker mer enn fem sekunder på å laste opp en internettside. Mens korrespondanse, privat som forretningsmessig, før i tiden handlet om å sende brev som brukte både dager og uker på å komme fram, forventer vi dag å få svar på eposten vi sendte til den andre siden av kloden i løpet av minutter. «Avstandene forsvinner, og når det som er langt borte kommer like nær som det som er nært, forsvinner nærheten», skriver Hylland Eriksen.
Samtidig med at den langsomme tiden er blitt drevet fra skanse til skanse, har mengden med informasjon som vi må forholde oss til økt drastisk. Selv for en som lever av nyheter kan det av og til bli nok. Etter ørten dagsnyttsendinger, Politisk kvarter, Her og nå, Dagsnytt atten, en haug med papiraviser og kontinuerlig sjekking av nettsider og sosiale media, har jeg etter endt arbeidsdag av og til tatt meg i å kjenne at nå, akkurat nå, orker jeg ikke mer. Jeg lar Dagsrevyen fare, og setter på ei plate med polsk frijazz fra 70-tallet eller tar fram ei bok. Det er en fin måte å renske skolten på. Jeg er ikke i tvil om at renselsesprosessen burde ha vært utført mye oftere. Antakelig er det å være «på» hele tiden langt farligere enn hva vi tenker over. Det er ikke bare musklene som trenger hvile. Hjernen har akkurat samme behov.
Langsom tid burde stå på toppen av enhver ønskeliste i informasjonssamfunnet, skriver Hylland Eriksen. Jeg tror det handler om mer enn å ønske seg. Den langsomme tiden kommer ikke til deg. Du må rett og slett gripe den med makt.
Før den forsvinner for godt.
FINTENKJARPLASSEN 