I godt over førti år har jeg vært en ivrig platekjøper. Det startet med singler, fortsatte med LP’er og endte med CD-er.
Nå er det snart ingen som kjøper plater lenger. CD-en er på vei ut, mens LP-en (jeg har en bror som snart har fylt Grøa med vinyl) til en viss grad har gjenoppstått. Men i det store og hele er platen, helligdommen som vi møysommelig skrapte sammen penger til og kjøpte på S-laget på Skei, i ferd med å bli erstattet av datafiler. Jeg liker det ikke. Ei datafil kan aldri erstatte et album. Derfor: Som et sivilisert menneske skal jeg kjøpe plater til den bitre slutt.
Lørdag 6. februar 2010 filosoferte jeg over dette temaet i en kommentar i Aura Avis. Den var slik:
Går det an å tenke seg en bokanmelder som anbefaler leseren å kjøpe bare bestemte kapitler av en roman, fordi de er spesielt gode? Selvsagt ikke. En roman er en helhet. Ingen kapitler står på egne bein.
I musikkens verden skjer det nå en utvikling der enkeltkomposisjoner, eller «låter» som den tidsriktige betegnelse lyder, ser ut til å ta over for det brede, komplekse albumformatet. Når VGs anmeldere i dag triller terning for en CD, føyer de til såkalte anbefalte kjøp – spor som lytteren i særlig grad blir rådet til å laste ned.
Ny teknologi endrer folks lyttervaner og musikksmak. I dag stuper platesalget, fordi musikken lastes ned fra nettet. Kanskje kommer CD’en til å dø ut. Jeg vet ikke. Det jeg imidlertid er helt sikker på, er at jeg kommer til å kjøpe CD’er helt til den siste platebutikken er tømt og lagt ned. I min konservative musikkverden vil aldri en datafil bli det samme som et håndfast album med cover, bilder og annen informasjon. Mens jeg skriver dette har jeg musikk med plastikklyd fra Spotify på øret. Greit nok, men egentlig ikke annet enn et trist surrogat.
Lars Lager Espevalen, ansvarlig redaktør i Edda Digital, skrev en interessant kronikk om disse problemstillingene i Morgenbladet nylig. Espevalen spør om lydfilene vil føre oss tilbake til Motown-tiden, da låtene var viktigere enn albumene. Da markedsavdelingenes ønske om raske hits var viktigere enn artistens kunstneriske uttrykk.
Vil vi se en utvikling der albumene som sådan ikke framstår som relevante for et publikum som kun laster ned den eller de hitlåtene og som lar resten være, spør Espevalen, som fortsetter: «Forsvinner albumet helt? Og hva vil det bety for musikken? Det var musikkens utvikling som presset frem albumets betydning, artister som krevde mer rom fordi de ellers ikke kunne lage What?s Going On, Songs in the Key of Life, Revolver eller Pet Sounds. Er ringen sluttet, eller tar vi et skritt tilbake? Kanskje. Vi vet ikke».
Jeg lærte meg å forstå musikk på 70-tallet. I løpet av dette tiåret ble det laget en mengde album hvor komponister og musikere dyrket kompleksiteten – der hvert enkelt spor inngikk i en helhet. Akkurat slik som enkeltkapitler sammen utgjør en roman. Albumformatet tvang oss rett og slett til å lytte. Det var en viktig ballast å ta med seg videre. Når jeg i dag finner stor glede i sjangere som kammermusikk, samtidsmusikk og elektronika, vet jeg at nøkkelen til denne musikken fikk jeg med meg allerede for førti år siden.
Derfor er jeg også enig med Lars Lager Espevalen når han hevder at «oppløsningen av albumformatet fjerner en talerstol for musikkhistorisk og -teoretisk forståelse: man fjerner en arena for læring. Og når musikken reduseres til låter, forandres også selve musikken». Lytting erstattes av digital shopping. Vi fratas muligheten til å studere albumcover, som for musikkinteresserte alltid har vært en viktig kilde til kunnskap. Mange CD-plater er utstyrt med små bøker, som gjennom tekst og bilder forklarer musikken, setter den inn i en sammenheng og gjør det hele lettere å forstå.
For platebransjen blir det en ny situasjon å måtte forholde seg til at kundene ute i markedet bare vil plukke godbiter fra nettet. Komponister som ikke orker å tre inn i låtformatet kommer til å få problemer. Vi kan risikere at mange av de store klassikerne, uansett sjanser, går i glemmeboken. Jethro Tulls mesterlige album «Thick as a brick» fra 1972 er en eneste lang komposisjon på over 40 minutter. Mange av de berømte symfoniene varer både en time og mer til, for å ta et par ytterst forskjellige eksempel. Lyttere som bare fokuserer på kjappe, løsrevne øyeblikksopplevelser, vil aldri fatte interesse for slik musikk.
Er dette en alvorlig situasjon, eller må vi bare ta utviklingen til etterretning? Jeg lar Lars Lager Espevalen konkludere: «Dersom man ser på musikk som flyktig underholdning fra en Britney Spears eller en Justin Timberlake, betyr det ikke så mye. Men dersom man ser på musikk som et kulturelt uttrykk på linje med andre kunstformer, tidsbilder som også har en historie å fortelle ut over det som kan høres, blir det mer komplisert».
#musikk #cd
FINTENKJARPLASSEN 