Tonefølge i skumringstimen


Høst på stølen. Et sted for østeuropeiske tonegenier?

For sju år siden, i begynnelsen av september, skrev jeg noen betraktninger om høst og musikk i avisa. Jeg fant ut at en reprise kan tåles her på Fintenkjarplassen, ikke minst fordi musikken som omtales er udødelig. Det var dessverre ikke komponisten Henryk Gorecki, som gikk bort 12. november 2010. På den hytteturen jeg nevner til slutt kan vi derfor bli bare to.

Jeg liker høsten. Avskjeden med sommeren er for så vidt trist. Men tiden som nå står foran byr på så mange gleder, at det er langt lettere å se framover enn bakover.

Med høsten faller livet på mange måter til ro. Dagene er kortere, og kveldene blir mørke. Det gir anledning til å koble hjernen over fra et hektisk sommermodus, til sysler som bringer fred i sjel og sinn.

Selv har jeg gjort noen nye musikkbekjentskaper som skal følge meg inn i denne høsten. For ikke lenge siden oppdaget jeg for alvor den estiske komponisten Arvo Pärt. Det var som å få nøkkelen inn til en annen verden. Kanskje beveger jeg meg nå inn på et område for spesielt interesserte. Men det får våge seg. Litt reklame for Arvo Pärt må både denne spalte, og de som leser den, tåle.

Så derfor: Arvo Pärt ble født i byen Paide i 1935. Han startet sin kunstneriske løpebane mens Estland ennå var en del av Sovjet. Jernteppets fall og oppløsningen av Sovjetsamveldet ga Pärt og hans samtidige nytt armslag. Fra å være kuet av sensur og streng statlig kontroll, kunne de fritt bringe sine komposisjoner ut til hele verden. Arvo Pärt utviklet sin helt spesielle stil, og framstår i dag som en av vår tids viktigste komponister.

Jeg tiltales av det markante fraværet av pompøsitet. Arvo Pärt snakker i små bokstaver. Musikken er dvelende, mystisk, minimalistisk og melankolsk. Her er det mye ro, kveld og høst. Noe er skrevet for kor i gregoriansk inspirert stil, en del annet for orkester. I tillegg finnes det verker komponert for kor og orkester, samt musikk beregnet på mindre ensembler som for eksempel strykekvartett. Det var her det begynte for meg, med «Fratres», et dirrende, elektrisk og nesten stillestående stykke musikk, framført av Kronos Quartet.

I utforsingen av Arvo Pärts musikk, kom jeg over en annen komponist som fanget min interesse. Henryk Gorecki ble født i Silesia i Polen i 1933. Gorecki betraktes som en musikalsk slektning av Pärt, og kan se tilbake på en stor produksjon. Av ren nysgjerrighet kjøpte jeg nylig symfoni nr. 2 og 3. Treeren er et bejublet stykke musikk, som til og med har fått sin egen gruppe på Facebook, med deltakelse av folk fra alle deler av verden.

Å beskrive musikk som dette lar seg vanskelig gjøre. Den er ubeskrivelig. Jeg tar med meg Gorecki inn i høsten, og anbefaler andre å gjøre det samme. Men dette musikalske geniet krever, i likhet med Pärt, tid og oppmerksomhet av lytteren. Sitter du langt framme på stolen og har det travelt, bør du høre på noe annet.

For mange, og jeg er blant dem, hører også høsten uløselig sammen med fjellet. Nå starter en vakker prosess, som hos meg vekker alt fra fascinasjon til vemod. Naturen forbereder seg på å gå i dvale. Sakte ender skumringstimen i vinter. Men, som et paradoks: Midt oppe i dette er fjellet på sitt aller fineste. Det er bare å pakke sekken.

Jeg lurer på om jeg skal invitere Arvo Pärt og Henryk Gorecki til ei helg på hytta i Trollheimen. Mennesker som holder seg til det minimalistiske i sin kunstneriske utøvelse, tåler sikkert et døgn eller to uten strøm og springvann.

Vi kunne hatt noen interessante samtaler. Og høstfjellet ville ha gitt mine gjester inspirasjon til å komponere enda mer fabelaktig musikk. Den skulle jeg ha likt å høre.

#Pärt #Gorecki #Musikk

Kommenter innlegget