Hva kunne kvennbøhoppere med mangelfull satsteknikk ha utrettet her?
På gode dager med skarpt føre og maksimal oppdrift kunne vi strekke oss til 15 meter i hoppbakken bak fjøset på Kvennbø. Ut fra den store farten i tilløpet burde vi nok ha hoppet mange meter til. Men vi manglet satsteknikk. Bror min har i ettertid sagt at det var ei lykke. Med riktig sats og så stor fart ville vi ha hoppet over veien og gjennom husveggen.
Når jeg i dag passerer det etter hvert så gjengrodde hoppanlegget, synes jeg vi var dristige. Aldri i verden om jeg hadde tort å hoppe der nå. Men forbildene Wirkola, Grini og Engan ga oss mot. Deres prestasjoner gjorde oss både dristige og dumdristige.
En gang ble det likevel for tøft. Vi bygde en ny bakke like ved, men fant etter endt arbeid ut at der var det ingen av oss som våget å prøve seg. Det var bare en ting å gjøre; å vente på Bjarne. Dette var en bakke for en våghals som ham. En dag kom Bjarne, og spenningen var stor da han satte utfor. Etter svevet å dømme måtte det ha vært noe riv ruskende galt med bakkekonstruksjonen. Hopperen passerte kulen i faretruende stor høyde – liggende på ryggen. Da han landet, var skiene det siste som tok bakken.
Det ble ikke flere hopp her. Vi kunne rett og slett for lite om aerodynamikk og vindkorridorer.
Et lite besøk oppe i Holmenkollen sist lørdag var det som inspirerte meg til denne mimringen. Rett nok krevde det sin gutt å hoppe i Kvennbøbakken. Men at normalt utrustede mennesker tør å sette utfor i de store bakkene hvor verdenseliten konkurrerer, er mer enn jeg klarer å skjønne. Den nye Holmenkollen framstår som et monster. Så hva da med anlegg som Vikersund og Planica, som er en fotballbane lenger – og vel så det.
Jeg har alltid ment at det finnes bare tre idretter: Skihopping, skihopping og skihopping. Så kommer alle de andre.
Beregnet på folk som ikke er i stand til å hoppe på ski.
FINTENKJARPLASSEN 