Jeg og våren

I helga gikk årets første tur til Tæla. Finere start på hyttesesongen er det ikke mulig å få.

Jeg er ikke noe vårmenneske. Kanskje er det på grunn av mitt manglende forhold til hagearbeid. Det vil si: Jeg har et sterkt forhold til alt som har med hage å gjøre. Men det er så anstrengt.

Etter at jeg for en tid tilbake flyttet på meg, har jeg endelig fått et uteareal som står til mine egenskaper som gartner. En liten hekk og noen få kvadratmeter med plen kan til og med jeg håndtere. Et absolutt minstekrav til hagen er at den ikke går ut over livskvaliteten.

Likevel, rett skal være rett: Få ting er flottere å se på enn en velholdt hage som er stelt ikke bare med hendene, men også med hjertet. Det er et syn til å glede seg over. Men jeg er altså helt ute av stand til å misunne den eller dem som skal stå for vedlikeholdet.

Så vet jeg samtidig at det finnes svært mange som ikke misunner meg, når jeg i helgene framover søker opp til snødekte fjell i Trollheimen. Oppe på Kvennbøtæla kan jeg spenne på meg skiene rett utenfor hyttedøra i mange uker ennå.

Jeg skjønner altså ikke at det finnes noen glede i å stå på hodet ute i en hage time etter time. Trolig har jeg misforstått. Men det har også de som ikke unner seg en vårtur til fjells. Vårsol, ski og hvite vidder er en uslåelig kombinasjon.