Jeg leser skjønnlitteratur – og enda mer biografier. Jeg gjør det fordi at vi som driver med fintenkjing på amatørnivå har mye å lære av å gå til litteraturen. Denne epistelen handler om to forfattere som skrev med nervene utenpå kroppen, og om to biografer som på mesterlig vis har klart å samle disse to helt spesielle forfatterlivene mellom åtte permer.
Dobbeltbiografiene om Knut Hamsun og Jens Bjørneboe, skrevet av henholdsvis Ingar Sletten Kolloen og Tore Rem, er beretninger om to forfattere som så til de grader levde seg inn i sin kunst at de nesten havnet på utsiden av virkeligheten. Jens Bjørneboe ikke bare ruset seg i hjel. Han skrev også livet av seg.
To dramatiske, fascinerende – men ofte så uendelig triste – liv danner grunnlaget for fire av de beste bøkene jeg noen gang har lest. Så derfor: Du leser nå en aldri så liten bokanbefaling.
Å lese biografier er lærerikt. Gode biografier forteller ikke bare om personer, men også om den tiden de levde i. Så er den store dimensjonen i dette selvsagt at vi ved å lære forfatterne å kjenne, også blir satt i stand til å gå dypere inn i deres bøker.
Hamsun og Bjørneboe er etter min mening to av de aller fremste språkkunstnerne som er å finne innen vår litteratur. De rådde over en språkestetikk og formuleringsevne som vi vanlig dødelige skribenter aldri vil nå opp til, men som vi like fullt kan la oss inspirere av.
Samtidig stod disse forfatterkjempene, som jeg faktisk vil mene at hadde mange felles personlighetstrekk, også for mye som i ettertid ikke framstår om spesielt ærerikt. Da tenker jeg ikke bare på Hamsuns nazisympatier og Bjørneboes særdeles liberale – for ikke å si ekstreme – holdninger knyttet til rus, lov og rett.
Kunsten drev dem også til å bli tyranner. Omsorgen for sine nærmeste ga de innerst inne aldri slipp på. Men forskjellen mellom liv og lære var ofte stor. Omgivelsene måtte lide. Ektefeller og barn levde i helspenn. Forfatterhustruene Marie Hamsun og Tone Bjørneboe ville hatt mange felles erfaringer å utveksle, dersom de hadde fått treffe hverandre. Det er jeg sikker på.
Knut Hamsun døde i 1952, 92 år gammel. Jens Bjørneboe gikk ut av tiden i 1976, etter en stormfull livsseilas som varte i bare 55 år. To liv og to skjebner, som ga oss litteratur som vil leve til evig tid. Ingar Sletten Kolloen ser Hamsun som «Svermeren» og «Erobreren», mens Tore Rem fanger Bjørneboes ånd med de to treffende titlene «Sin egen herre»og «Født til frihet».
Biografene har lagt ned et stykke imponerende arbeid. Ja, jeg skjønner nesten ikke at det skal være mulig å samle slike mengder informasjon og så ikle denne en så elegant språkdrakt.
Men det har Sletten Kolloen og Rem klart. De fire bøkene, som i mer enn en forstand ruver, forteller oss at noen ganger overgår levd liv både dikt og fantasi.
FINTENKJARPLASSEN 