Hva gjør du når influensaen tar bolig i kroppen din og slår deg ut – og du er pokka nødt til å gå på jobb? Jo, du spiser paracet. I uhorvelige mengder.
Denne mandagen, 2. mars 2015 – den andre dagen i mitt sekstiende år – har vært en slik dag. Men takket være effekten av paracet som dessert til alle måltider (pluss et par smådoser innimellom), har jeg hanglet meg gjennom øktene. For å si på det på surnadalsdialekt. De ha vårre drygt.
Det er nok noe som går. Også Norwegian-flygerne er rammet av sykdom for tiden. De klarer faktisk ikke å komme seg til jobben. Har ikke Bjørn Kjos råd til å kjøpe paracet til sine ansatte? Litt medisinering av mannskapet kan da umulig være brudd på tariffen.
Ettermiddagen og kvelden ble annerledes enn hva jeg hadde tenkt meg. Planer og avtaler gikk i vasken. Klokka halv fem var det virkelig tomt. Som det for så vidt hadde vært siden jeg stod opp. I morgen skal derfor helsa prioriteres.
Fintenkjing og feber er antakelig en dårlig kombinasjon. Derfor avsluttes epistelen her, før det bærer ut på viddene. Det var egenlig ikke så mye jeg ville, heller. Men vi er altså syke. Jeg og Norwegian-pilotene.
FINTENKJARPLASSEN 