«Tiden går så fort». Av og til lar vi oss friste til å bruke denne frasen. De fleste synes å oppleve at tiden går fortere dess eldre de blir. Ved inngangen til mitt sekstiende år, må jeg vel bare innrømme at jeg mer enn noen gang skjønner hva denne følelsen går ut på. Avstanden mellom de runde dagene blir kortere og kortere.
I hele mitt yrkesaktive liv har jeg måttet forholde meg til deadline. Å gi ut avis er en kamp mot klokka. En naturlig følge av dette, er at jeg ikke sjelden har forbannet denne tiden som går så alt for fort. Et paradoks er at selv om dagens utstyr er hundre ganger mer avansert og effektivt enn det vi brukte for tretti år siden, er tidspresset blitt mye verre. Og det er ingen grunn til å tro at tommeskruen skal begynne å dreie i motsatt retning.
I hvert fall er Thomas Hylland Eriksen av den oppfatning. For noen år siden ga han ut boka «Øyeblikkets tyranni». Forfatterens påstand er at langsom tid burde stå på toppen av enhver ønskeliste i informasjonssamfunnet. Her har småbarnsforeldre, boklesere, pensjonister, fagforeningsfolk, ledere og politikere en felles kampsak.
Thomas Hylland Eriksens bok er full av eksempler på hvordan vi er havnet i en tilværelse der alt akselererer, der den korte tiden slår den langsomme i hjel, og der moderne teknologi sørger for at selv det minste tomrom fylles med en eller annen form for innhold. Vi tåler ikke stillheten, og vi mister besinnelsen hvis PC’en bruker mer enn to sekunder på å laste opp en internettside. Mens korrespondanse, privat som forretningsmessig, før i tiden handlet om å sende brev som brukte både dager og uker på å komme fram, forventer vi i dag å få svar på e-posten vi sendte til den andre siden av kloden i løpet av minutter. «Avstandene forsvinner, og når det som er langt borte kommer like nær som det som er nært, forsvinner nærheten», skriver Thomas Hylland Eriksen. Svært så treffende.
Mens jeg skriver disse linjer lar jeg musikken fra platen «The Zoo Is Far» med Christian Wallumrød Ensemble fylle øregangene. En genial CD, som faktisk får lady Arbuthnotts påstand om at «tid er tid som kommer» til å virke som en overdrivelse. Christian Wallumrød tvinger med sin egenartede, dvelende og klangfulle musikk tiden til å stå stille. Den verken kommer eller går. Det blir som å sitte oppe på Fintenkjarplassen: Ingenting er som når det største av alt er nuet.
Jeg anbefaler gjerne både Hylland Eriksen og Wallumrød. Den første hjelper oss til å forstå hva vi holder på med – den andre driver ren medisinering.
Mot øyeblikkets tyranni.
#Wallumrød
#HyllandEriksen
FINTENKJARPLASSEN 