Oppe på Fintenkjarplassen finnes det ikke stereoanlegg. Og godt er for så vidt det. Men hadde det gått an å spille plater der, vet jeg godt hvilke komponister som skulle ha blitt med opp: Arvo Pärt (f. 1935) og Henryk Gorecki (f. 1933). Den første fra Estland, den andre fra Polen.
Begge hører med til en generasjon av østeuropeiske komponister som startet sin kunstneriske gjerning bak jernteppet. Musikken, som myndighetene helst ville forby, har en fenomenal sprengkraft i seg, selv om den i form kan være aldri så stillferdig og minimalistisk. Mye kan sies med toner. Det er ikke det minste rart at kommunistlederne var redde for komponister som dette.
Oppe på Fintenkjarplassen skal det ikke være pompøst. Derfor ville Arvo Pärt og Henryk Gorecki ha passet så godt her. Pärt snakker i små bokstaver. Verker er dvelende, mystisk og melankolsk. Den første komposisjonen jeg hørte av Pärt var «Fratres». Et dirrende, elektrisk og nesten stillestående stykke musikk. Henryk Gorecki hører til i samme gate. Hans symfoni nummer 3 er en fantastisk tonereise å begi seg ut på.
Når jeg skriver denne epistelen, er det til tonene fra en cd med musikk av Gorecki. Kanskje jeg skal invitere ham og Pärt med på ei Tæla-helg? Jeg tror vi kunne ha fått noen interesssante samtaler. Og en ting er jeg helt sikker på: Etter å ha opplevd Fintenkjarplassen, hadde de aldrende herrer reist hjem og skrevet musikk for evigheten!
#Pärt
#Gorecki
FINTENKJARPLASSEN 