Vi er midt inne i et begivenhetsrikt ski-VM i Falun. I år er det 90 siden det første ski-VM ble arrangert. Starten skjedde i Johannisbad i Tsjekkoslovakia. Norge tok bare en skarve sølvmedalje i dette mesterskapet, som vi selvfølgelig var sterkt skeptisk til at i det hele tatt skulle avvikles.
Ja, Norge var faktisk imot både vinter-OL og ski-VM på den tiden. Begrunnelsen var at «skiidretten kunne bli «utvannet» ved at nasjoner fikk delta som knapt visste hva skiidrett dreide seg om, og som kanskje til og med manglet den viktigste forutsetningen for et vellykket arrangement ? snøen». Når Norge i årene etterpå har markert motstand mot en hver reform og regelendring i skiidretten (damelangrenn, glassfiberski, skøyting, V-stil, skihopp for damer, fellesstart, jaktstart, Gunder-metoden og gudene vet hva), så er altså det en tradisjon som er godt historisk forankret.
I dag er imidlertid ski-VM et høydepunkt for alle skiinteresserte nordmenn. Jeg er likevel ikke sikker på om glansen rundt mesterskapet er helt den samme som før i tiden. I fjernsynets barndom var langrenn og hopprenn på TV en sensasjon. I dag er det sport på TV fra lørdag morgen til søndag kveld. Vi overfores, med den følge at et mesterskap glir inn i mengden og taper noe av sin status og nyhetens interesse.
Dessuten kommer ski-VM hvert annet år nå, mot hvert fjerde fram til 1982. Denne endringen har også fratatt konkurransen noe av sin eksklusivitet. Når løperne møttes til VM-dyst i gamle dager, var det virkelig mye som stod på spill, fordi sjansen til å vinne ikke kom igjen før om fire år. Mange berømte løpere rakk ikke mer enn to verdensmesterskap i løpet av karrieren. Dagens utøvere klarer dobbelt så mange, og mer til. Muligheten for å bli verdensmester har økt kraftig, også fordi øvelsene er blitt langt flere. Et eksempel: Så sent som i 1978 konkurrerte kombinertløperne i en eneste øvelse. I dag står fire kombinertrenn på mesterskapsprogrammet.
Men nok om det. Den egentlige hensikten med denne artikkelen var å mimre litt. For en ting er sikkert: Uansett hvor mye gull og heder Norge måtte hente i Falun, kan ingenting måle seg mot Oslo-VM i 1966. For en sportsidiot på ti år var det en hendelse som brente seg så sterkt inn i minnet at jeg har mange av resultatene i hodet den dag i dag. Tre gull til Gjermund Eggen, tredobbelt norsk på 15 km, seier til Norge på herrestafetten, to gull til Bjørn Wirkola og ? av alle ting ? norsk sølv i damestafetten. Jentut?n var født. Ja, det var ikke måte på. Bjørge Lillelien skrek seg hes i radioen, og TV-bildene naglet sindige bønder, som strengt tatt skulle ha vært på skogsarbeid, til godstolen midt i økta.
Jammen var det tider. De kommer aldri tilbake. Men minnene er gode å ta fram. I dager som disse har de ekstra lett for å dukke opp. Sannsynligvis har minnene fått et mer rosa slør enn de fortjener etter hvert. For sannheten er nok at om vi hadde fått sett et av langrennene om igjen i dag, så ville vi ha blitt forferdet over hvor sakte løperne gikk. Jeg mener å huske at Gjermund Eggens gull-løp på 15 km var det raskeste verden den gang hadde sett. Løpere som presterer samme tid som Eggen i 2015, blir slått med minst et kvarter. Det er rart å tenke på.
Men samtidig gjør det ikke noe som helst. Gjermund Eggen, Harald Grønningen, Bjørn Wirkola og de andre var enere der og da. Selvsagt skal de ikke måles opp mot noe annet enn sin samtid. For meg personlig er de dessuten fortsatt helter, fordi deres prestasjoner bidro til å så en idrettsinteresse som har gitt utrolig mange gode opplevelser. Og forresten: Finnes det noen som har hoppet penere enn Wirkola? Toralf Engan, kanskje. Han er i tilfelle den eneste.
Det er ei uke igjen av VM. Jeg skal jeg forsøke å få med meg så mange TV-sendinger som mulig. Heldigvis har jeg TV på kontoret. Ski-VM er høytid. Det har jeg visst siden 1966
#Ski
#VM
#Falun
FINTENKJARPLASSEN 