For et par uker siden kom den nye Pink Floyd-platen, The Endless River, dalende ned i postkassen. Jeg synes det er en fin plate. Et slags monument over en musikalsk storhet, fylt av melankoli og melodiøse komposisjoner.
Pink Floyd ga ut sin første LP, The Piper at the Gates of Dawn, så tidlig som i 1967. Frontfiguren i de aller tidligste årene var narkovraket Syd Barrett. Han forsvant etter hvert ut av bildet. Men selv om hans karriere i Pink Floyd ble kort, er mye av den suksess som senere skulle bli gruppen til del, tuftet på de geniale musikalske ideer som Syd Barrett brakte inn i bandet.
Klassikeren og mesterverket Dark Side of the Moon (1973) ruver så voldsomt i Pink Floyds produksjon at den nærmest overskygger alt det andre som gruppen har laget. Jeg har inntrykk av at svært mange har kun denne ene Pink Floyd-platen i sin samling. Til det er å si at de slett ikke har gjort noe dårlig valg. Men Pink Floyd har så mye annet å by på. Derfor bør den som liker Dark Side of the Moon så absolutt også snuse på noen av de andre utgivelsene.
Da bør det være nærliggende å gå til Meddle, som etter min mening er en kraftig undervurdert plate. Den kom ut i 1971. Selv om Meddle i store deler har et annet musikalsk uttrykk enn Dark Side of the Moon, er det ikke vanskelig å trekke tråder mellom de to platene.
Ikke minst gjelder det 23 minutter lange Echoes, som på LP-utgaven dekker hele side 2. Echoes inneholder de fleste musikalske ingredienser som kjennetegner Pink Floyd: En fin, mollstemt melodi, lange instrumentalpassasjer der klangene er viktigere enn halsbrekkende soloprestasjoner, samt et parti hvor melodi og rytme legges til side og erstattes med det en kan kalle abstrakte lydmalerier. Hvor mange ganger jeg har spilt Echoes de siste 40 årene har jeg ikke tall på. Men for meg er dette 23 magiske minutter, som jeg aldri blir lei av å oppleve.
Det øvrige materialet på Meddle er noe mer ujevnt. Men flere perler finnes, bl.a. instrumentalen One of These Days, som åpner platen.
På Meddle er besetningen den klassiske: Roger Waters (bass, vokal), Nick Mason (trommer), Richard Wright (keyboards, vokal) og David Gilmour (gitar, vokal). Fire begavede musikere, som på sitt beste satte spor som aldri vil bli visket ut.
Richard Wright døde i 2008.
FINTENKJARPLASSEN 