Den velsignede stillheten

ETTER EN LANG dag på en konferanse for noen år siden, fant jeg og en kollega ut at vi skulle slappe av med en øl før middag. Siden klokka ikke var enn fem på ettermiddagen var vi de eneste i baren, og vi fant oss en krok hvor vi kunne snakke i fred og ro. Men hva skjedde? Jo, idet vi hadde fått glassene på bordet, satte kelneren på så høy musikk at en hver form for samtale ble umulig. Vi ba høflig om å få slippe tonefølget. En snurt kelner skrudde av støyen, og mente åpenbart at vi var to merkelige skruer

UNDERSØKELSER OM våre mediavaner viser at ungdom i dag kan defineres som mediebrukere så mye som 20 timer i døgnet. Det høres i utgangspunktet umulig ut, men er gjennomførbart ved at de unge konsumerer inntrykk fra flere kilder samtidig. Leksene gjøres med musikk på øret, samtidig som chat-en går på PC-en. Kanskje er det mulig å følge med på en film på TV med et halvt øye i samme slengen, også. En ting er sikkert: Det blir ikke mye tid til helse- og livgivende stillhet.

STILLHET kan oppleves på mange måter. Det kan handle om noe så banalt som å oppsøke et tomt rom og få to minutter for seg selv, langt unna telefonen og en endeløs rekke av andre inntrykk i en nådeløs hektisk arbeidsdag. Eller en kan gå i fjellet – alene. Naturens stillhet er en mektig symfoni, sammensatt av noter fra en annen verden.

KIRKEROMMET byr på sin form for stillhet. Selv om det på grunn av alle menneskene ikke var fullkomment stille der, glemmer jeg aldri den helt spesielle atmosfæren inne i Peterskirken i Roma. Den var til å ta og føle på. En kirkelig stillhetsopplevelse utenom det vanlige hadde jeg også på den greske øya Karpathos. På en klippe, høyt over byen, tronet en katedral. Da vi kom dit, var døra stengt. Men litt nede i gata satt en dame med sitt håndarbeid. Hun hadde nøkkel, og vi fikk låne den. Så stod vi der for oss selv inne i kirkerommet, fire solbrente skandinaver i kortbukse, omgitt av de flotteste kostbarheter som tenkes kan. Der var det stille. Virkelig stille

I YTTERSTE konsekvens kan stillhet også være kunst. Jeg har lest danske Henrik Marstals bok «Længselen efter de hvide tangenter», som handler om den estiske komponisten Arvo Pärt. En slik bok må nødvendigvis handle mye om stillhet, fordi Pärt på en helt særegen måte bruker få toner, pauser og stillhet som elementer i musikken. Arvo Pärt meddeler seg til lytteren i et uhyre knapt språk, men får sagt så uendelig mye

STILLHETEN er ikke musikkens negasjon, men dens forlengelse, konkluderer Henrik Marstal etter sin inngående studie av Arvo Pärts verker. Jeg har lyst til å trekke konklusjonen videre, og si at stillheten er en viktig og verdifull motvekt i de fleste situasjoner i livet. Den er ikke farlig. Det er bare noe vi har begynt å innbille oss.